strøk kanskje i matte, men kan denne regelen:
minus (at du er så lat) + minus (at du er litt konservativ) = pluss (at du er så snill, morsom, varm, behersket, kul, smart, flink) jeg ringer deg opp midt på natten men legger på før du får tatt den Har egentlig lyst til å lage ny blogg hver gang jeg skriver. Blir så flau over det jeg har skrevet før.
Jeg har gått inn og ut av leiligheten sikkert 5 ganger i dag. Først da jeg endelig hadde installert meg i parken, tatt med meg håndkle, smurt meg inn med solkrem, kjøpt nye solbriller, og så kom jeg på at jeg hadde glemt å ta på deodorant. Da måtte jeg jo nesten bare gå hjem igjen. Gikk hjem, opp alle trappene, tok på deodorant, spiste et knekkebrød, gikk ut igjen. Det er bare et par timer siden, men jeg har allerede glemt hva jeg gjorde frem til jeg gikk hjem igjen fordi jeg hadde glemt å lukke verandadøra. Satte meg på nytt i parken, inviterte en venn til å være med, vennen kunne ikke, og så var dagen ødelagt. Jeg måtte pakke sammen tingene igjen og gå hjem umiddelbart så jeg ikke skulle gråte åpenlyst midt i Cubaparken. Under dyna gråt jeg i en halvtime, sendte melding til en annen venn som heller ikke kunne treffes, og så vurderte jeg å ta livet mitt. Ikke sånn seriøst kanskje, men det var det hjernen min skrek til meg. "Ingen liker deg, alle hater deg, du er forlatt, de vil aldri se deg mer, du kan like gjerne dø!!!" Det er jo en helt latterlig reaksjon på noe så lite. Javel, så kunne de ikke akkurat i dag. Big deal. Men det spiller liksom ingen rolle om fornuften vet at det er teit. Hodet snurrer videre. "De bryr seg ikke. Ingen bryr seg. Du er helt alene. Det er fordi du er teit. Hvorfor gidder du en gang." Jeg er vant til sånne tanker. De gjør like vondt, men jeg har lært meg å ikke ta dem på alvor. For et halvt år siden hadde jeg kanskje gjort nettopp det. Eller. For et halvt år siden gjorde jeg nettopp det. Nå gikk jeg istedenfor til butikken og kjøpte meg mer Pepsi Max, en sjokoladeplate, og noen mozzarella sticks, som jeg aldri har prøvd før. Og det at jeg kjøpte noe jeg aldri har prøvd før sier litt om hvor resten av den psykiske helsa mi er akkurat nå. Vanligvis tør jeg ikke prøve ny mat. Ikke når jeg må lage den selv. Tenk hvis jeg gjør feil. Da går jo verden under. Men nå gjorde jeg det, nå kjøpte jeg noe nytt. Og det kjennes så rart, å ha det fint på én måte, men helt jævlig på en annen. Alle de områdene i hjernen som styrer ditten og datten jobber liksom mot hverandre. Om hverandre. De er iallfall ikke venner. Har spist opp mozzarella sticks'ene mens jeg har skrevet dette. Skoene er fortsatt på. Musikken ruller i bakgrunnen. Livslysten er på vei ut døra, akkurat som jeg har vært 5 ganger i dag. Kjære Februar,
Det var ingenting jeg ønsket mer enn deg. Å få elske deg. Se deg. Oppleve deg. All min kjærlighet, kunnskap, og oppmerksomhet har jeg samlet opp gjennom livet mitt for å gi til deg. Jeg skulle elsket deg med hvert atom i kroppen min. Gitt deg alt jeg har. Du hadde blitt det viktigste i verden, og jeg skulle aldri latt deg glemme det. Men akkurat nå kunne det ikke bli sånn. For å kunne gi deg alt det, må jeg først lære å ta vare på meg selv. Jeg har det ganske vondt inni meg, og selv om jeg tror du kunne lettet noe av den smerten, er jeg redd det ville smittet over i deg. Jeg vil at du skal ha det godt. Støtte hadde jeg fått fra flere hold, men jeg er redd ikke alle ville gitt deg den kjærligheten du fortjener. Jeg lever jo i den tro at det ikke er så viktig om man har mødre eller fedre, men du fortjener så mye mer enn jeg kunne gitt deg nå. En dag skal jeg elske deg. Da skal du få vokse deg ferdig i kroppen min. Da skal jeg være mamma'n din, barnet mitt. Jeg håper du kan vente på meg. Jeg håper jeg får se deg utenfor plommesekken din. I mellomtiden skal jeg bli flinkere til å ta vare på meg selv. Så jeg en gang kan ta vare på deg. For du fortjener å få være. Du mere enn meg. Tenker på deg.
En gammel tekst.
Jeg sier jeg liker håret ditt sånn, og at genseren din har fine farger, mens du smilende slikker kreplach av fingrene, på en jødisk restaurant i en bakgate midt i Kraków. En strykertrio spiller bak oss, og du forteller om kjæresten hennes, som var prest. At han var for overbærende. Vi diskuterer om hun kan spille saksofon eller ikke. Jeg skulle ikke vært her nå. Men det er ikke tilfeldig. Det er fordi... Og du vet det. Men ingen av oss vil innrømme det. Når vi går betaler jeg for maten. Du går med så lange skritt at du nesten går fra meg. Jeg småløper hele veien. Tilbake er jeg redd for at du ikke vil holde meg. Og først så vil du ikke det. Kanskje av prinsipp. Du holder ikke folk som lyver. Men så klarer ikke jeg mer, så jeg smyger meg inntil deg, glir forsiktig under dyna, en kald fot mot rompa di, en hånd på midjen. Og så på brystet. Og du snur deg. Og holder meg. Ansiktet mitt mot det bare brystet ditt. Jeg vet du har øynene lukket. Jeg vet du er lei. Jeg ser det. Jeg er så sint. Og så trist. Har vondt i ryggen. Skuldrene. Nakken. Får ikke puste.
En bokstav setter seg fast i tastaturet og jeg slår knyttneven i veggen. Flere blåmerker. Alt jeg vil ha akkurat nå er deg. Det siste jeg vil ha akkurat nå er deg. Jeg vil at du skal holde rundt meg, hardt som du gjør, mens jeg gråter stort mot brystet ditt og skriker om hvor mye jeg hater deg. Jeg vil at du skal gre meg over håret mens du hysjer meg i øret. Jeg vil slå deg i ansiktet. Alle sviskene gir mening. Alt handler om deg. Det er så jævlig irriterende. Det er så jævlig klisjé. Det er faen ikke meg. Det er lenge siden jeg har tatt en beslutning uten deg i bakhodet. 482 dager. Et år og tre måneder. Det var enklere da. I begynnelsen. Da var hjertet mitt gult, som det skal være. Langt inne tror jeg du vet. Jeg tror du vet alt. Du kan tvinne meg rundt fingeren hvis du vil. Men du gjør ikke det. Du holder avstand. Ikke for langt, ikke for nære. Hånden min i din, men du klemmer ikke. Et konstant. Like konstant som det røde nå om hjertet. Jeg blir så jævlig klisjé av deg. Og jeg hater det. Og jeg elsker deg. Jeg sitter på rom 86 og spiser kjeks, mens jeg tenker på jævlig patetisk det er at jeg ikke klarer å stå opp om morra'n. Hva gjør jeg med dagene mine, liksom? Det skulle bli godt å komme seg vekk, det skulle hjelpe. Men ettersom huet mitt er med meg uansett hvor jeg drar, så er det alltid det samme. Og jeg er så sliten. Sliten av å ha det sånn, sliten av å måtte forklare alle hvordan jeg har det hele tiden. For det er egentlig ikke noe poeng i å spørre. Svaret er alltid det samme; "ikke så bra, egentlig." Joda, jeg har øyeblikk der jeg smiler og ler og puster lett og tenker at "oi, så det er sånn det føles". Men de er få og langt imellom. Som forøvrig også er slitsomt. Jeg føler ofte at jeg ikke har lov til å ha sånne øyeblikk. "Hvorfor var du ikke sammen med oss istad? Det ser ikke ut som at du har det så dårlig?" Dette er det selvfølgelig ingen som sier, men det er det jeg er redd for at de tenker. Akkurat nå sliter jeg med å puste. Jeg drømte i natt at jeg ble skvist mellom to busser, og det føles litt sånn akkurat nå. Dessuten drømte jeg at jeg kjefta på lærer'n min, og det skulle jeg ønske at jeg klarte å gjøre uten å grine. Det er få ting jeg får til uten at tårene renner, nå for tida. Eller, sånn har det vel alltid vært, men det blir liksom flauere og flauere å gråte av at man får kritikk jo eldre man blir. Nå blir jeg snart 20, og da er det ikke så sympatifremkallende lengre. Jeg vil vekk. Bort. Men jeg vet at så fort jeg kommer dit, så vil jeg være et annet sted. Vil reise, bort fra folk, men innerst inne vil jeg ikke være så mye alene. Det er få mennesker jeg klarer å tilbringe mer enn et par timer sammen med før jeg trenger enn pause, men de finnes. De finnes bare så langt borte, og det virker som jeg har motsatt effekt på dem.
Har ikke vært tilstede i meg selv på lenge. Rømmer av gårde, til fantastier, og til fremtidsdrømmer. Skulle ønske jeg kunne lære meg å være her, nå. Lære meg at her og nå ikke bare er noe jeg må gjennom for å komme til fremtiden, men at dette faktisk er fremtiden jeg drømte om før. Men det er så jævlig vanskelig når jeg ikke har noen som kan ta tak i beina mine og holde meg her nede på bakken en stund. Noen som kan gripe fatt i henda mine og trekke meg opp når jeg graver meg for langt ned. Den finnes, denne noen. Jeg vet hvem det er. Men den nekter å innse det selv. Vil være sterk. Tøff. Beinhard. Er liten. Svak. Et spøkelse. It's one of those things I don't really know how to do. How to deal with. I like it best just in the middle. After awkward introductions, before painful goodbyes. When you can't remember the start, and there's no ending in sight. That's the best part. Of anything, really. A book, a concert, a film, a relationship. A relationship. How do you end that? How do you end days and months, sometimes years, of interaction? Of talking, touching, learning, laughing, kissing. How do you find the words to say "it's been so, so very great to be with you, but I'm not going to anymore"? And even when you've found the words, where do you find the will? Buried, under the lump in your throat, as you grab their waist, knowing what is coming? Hiding, behind the tears you blink away, as they put their lips to yours, so soft, so slow? The words don't want to. Just like you. So you smile as they pull away, wishing it would last just a tiny second longer, but it doesn't, and they smile back at you, and you each walk your way, and you're not touching, and you never will again, and you squeeze out a "bye!" and they do the same. And that's how I do endings.
I don't. |
Hvem skriver det her?!Forfatteren er 23 og sier mye rart. Noe av det kan du lese her. Andre ting må du nesten få muntlig.
Archives
December 2017
|