Jeg sitter på rom 86 og spiser kjeks, mens jeg tenker på jævlig patetisk det er at jeg ikke klarer å stå opp om morra'n. Hva gjør jeg med dagene mine, liksom? Det skulle bli godt å komme seg vekk, det skulle hjelpe. Men ettersom huet mitt er med meg uansett hvor jeg drar, så er det alltid det samme. Og jeg er så sliten. Sliten av å ha det sånn, sliten av å måtte forklare alle hvordan jeg har det hele tiden. For det er egentlig ikke noe poeng i å spørre. Svaret er alltid det samme; "ikke så bra, egentlig." Joda, jeg har øyeblikk der jeg smiler og ler og puster lett og tenker at "oi, så det er sånn det føles". Men de er få og langt imellom. Som forøvrig også er slitsomt. Jeg føler ofte at jeg ikke har lov til å ha sånne øyeblikk. "Hvorfor var du ikke sammen med oss istad? Det ser ikke ut som at du har det så dårlig?" Dette er det selvfølgelig ingen som sier, men det er det jeg er redd for at de tenker. Akkurat nå sliter jeg med å puste. Jeg drømte i natt at jeg ble skvist mellom to busser, og det føles litt sånn akkurat nå. Dessuten drømte jeg at jeg kjefta på lærer'n min, og det skulle jeg ønske at jeg klarte å gjøre uten å grine. Det er få ting jeg får til uten at tårene renner, nå for tida. Eller, sånn har det vel alltid vært, men det blir liksom flauere og flauere å gråte av at man får kritikk jo eldre man blir. Nå blir jeg snart 20, og da er det ikke så sympatifremkallende lengre. Jeg vil vekk. Bort. Men jeg vet at så fort jeg kommer dit, så vil jeg være et annet sted. Vil reise, bort fra folk, men innerst inne vil jeg ikke være så mye alene. Det er få mennesker jeg klarer å tilbringe mer enn et par timer sammen med før jeg trenger enn pause, men de finnes. De finnes bare så langt borte, og det virker som jeg har motsatt effekt på dem.
Har ikke vært tilstede i meg selv på lenge. Rømmer av gårde, til fantastier, og til fremtidsdrømmer. Skulle ønske jeg kunne lære meg å være her, nå. Lære meg at her og nå ikke bare er noe jeg må gjennom for å komme til fremtiden, men at dette faktisk er fremtiden jeg drømte om før. Men det er så jævlig vanskelig når jeg ikke har noen som kan ta tak i beina mine og holde meg her nede på bakken en stund. Noen som kan gripe fatt i henda mine og trekke meg opp når jeg graver meg for langt ned. Den finnes, denne noen. Jeg vet hvem det er. Men den nekter å innse det selv. Vil være sterk. Tøff. Beinhard. Er liten. Svak. Et spøkelse.
0 Comments
|
Hvem skriver det her?!Forfatteren er 23 og sier mye rart. Noe av det kan du lese her. Andre ting må du nesten få muntlig.
Archives
December 2017
|