En gammel tekst.
Jeg sier jeg liker håret ditt sånn, og at genseren din har fine farger, mens du smilende slikker kreplach av fingrene, på en jødisk restaurant i en bakgate midt i Kraków. En strykertrio spiller bak oss, og du forteller om kjæresten hennes, som var prest. At han var for overbærende. Vi diskuterer om hun kan spille saksofon eller ikke. Jeg skulle ikke vært her nå. Men det er ikke tilfeldig. Det er fordi... Og du vet det. Men ingen av oss vil innrømme det. Når vi går betaler jeg for maten. Du går med så lange skritt at du nesten går fra meg. Jeg småløper hele veien. Tilbake er jeg redd for at du ikke vil holde meg. Og først så vil du ikke det. Kanskje av prinsipp. Du holder ikke folk som lyver. Men så klarer ikke jeg mer, så jeg smyger meg inntil deg, glir forsiktig under dyna, en kald fot mot rompa di, en hånd på midjen. Og så på brystet. Og du snur deg. Og holder meg. Ansiktet mitt mot det bare brystet ditt. Jeg vet du har øynene lukket. Jeg vet du er lei. Jeg ser det.
0 Comments
|
Hvem skriver det her?!Forfatteren er 23 og sier mye rart. Noe av det kan du lese her. Andre ting må du nesten få muntlig.
Archives
December 2017
|