Har egentlig lyst til å lage ny blogg hver gang jeg skriver. Blir så flau over det jeg har skrevet før.
Jeg har gått inn og ut av leiligheten sikkert 5 ganger i dag. Først da jeg endelig hadde installert meg i parken, tatt med meg håndkle, smurt meg inn med solkrem, kjøpt nye solbriller, og så kom jeg på at jeg hadde glemt å ta på deodorant. Da måtte jeg jo nesten bare gå hjem igjen. Gikk hjem, opp alle trappene, tok på deodorant, spiste et knekkebrød, gikk ut igjen. Det er bare et par timer siden, men jeg har allerede glemt hva jeg gjorde frem til jeg gikk hjem igjen fordi jeg hadde glemt å lukke verandadøra. Satte meg på nytt i parken, inviterte en venn til å være med, vennen kunne ikke, og så var dagen ødelagt. Jeg måtte pakke sammen tingene igjen og gå hjem umiddelbart så jeg ikke skulle gråte åpenlyst midt i Cubaparken. Under dyna gråt jeg i en halvtime, sendte melding til en annen venn som heller ikke kunne treffes, og så vurderte jeg å ta livet mitt. Ikke sånn seriøst kanskje, men det var det hjernen min skrek til meg. "Ingen liker deg, alle hater deg, du er forlatt, de vil aldri se deg mer, du kan like gjerne dø!!!" Det er jo en helt latterlig reaksjon på noe så lite. Javel, så kunne de ikke akkurat i dag. Big deal. Men det spiller liksom ingen rolle om fornuften vet at det er teit. Hodet snurrer videre. "De bryr seg ikke. Ingen bryr seg. Du er helt alene. Det er fordi du er teit. Hvorfor gidder du en gang." Jeg er vant til sånne tanker. De gjør like vondt, men jeg har lært meg å ikke ta dem på alvor. For et halvt år siden hadde jeg kanskje gjort nettopp det. Eller. For et halvt år siden gjorde jeg nettopp det. Nå gikk jeg istedenfor til butikken og kjøpte meg mer Pepsi Max, en sjokoladeplate, og noen mozzarella sticks, som jeg aldri har prøvd før. Og det at jeg kjøpte noe jeg aldri har prøvd før sier litt om hvor resten av den psykiske helsa mi er akkurat nå. Vanligvis tør jeg ikke prøve ny mat. Ikke når jeg må lage den selv. Tenk hvis jeg gjør feil. Da går jo verden under. Men nå gjorde jeg det, nå kjøpte jeg noe nytt. Og det kjennes så rart, å ha det fint på én måte, men helt jævlig på en annen. Alle de områdene i hjernen som styrer ditten og datten jobber liksom mot hverandre. Om hverandre. De er iallfall ikke venner. Har spist opp mozzarella sticks'ene mens jeg har skrevet dette. Skoene er fortsatt på. Musikken ruller i bakgrunnen. Livslysten er på vei ut døra, akkurat som jeg har vært 5 ganger i dag.
0 Comments
|
Hvem skriver det her?!Forfatteren er 23 og sier mye rart. Noe av det kan du lese her. Andre ting må du nesten få muntlig.
Archives
December 2017
|